1. Evaluering av ernæringsstatus og behandlingsmetoder hos pasienter med demens
2. Urininkontinens og behandlingsmetoder
3. Trykksår
I. Evaluering av ernæringsstatus og behandlingsmetoder hos pasienter med demens
1. Underernæring og dens årsaker hos eldre
I følge data fra 2010 utgjør alle Antall eldre (65 år og over) i verden omtrent 8 % av befolkningen. Mens frekvensen er høyere i utviklede land, er den svært lav i underutviklede land (16 % mot 3 %) (2010 World Population Data Sheet). Takket være de utviklende helsetilbudene i landet vårt, øker antallet eldre dag for dag. Mens eldre individer utgjorde 4,2 % (2,2 millioner) av hele samfunnet i 1985, er denne andelen i dag rundt 7,2 % (5,3 millioner) (T.R. Başkabanlık Turkish Statistical Institute News Bulletin 28. januar 2011). En betydelig del av geriatriske syndromer sett hos eldre består av nevrologiske sykdommer, metabolske forstyrrelser og maligniteter. Et annet geriatrisk syndrom man ofte møter i alderdommen er underernæring. Underernæring er patologiske endringer som oppstår i kroppen som følge av mangel på ett eller flere næringsstoffer. Når det er utilstrekkelig inntak av makronæringsstoffer (proteiner, karbohydrater og lipider) og/eller mikronæringsstoffer (sporelementer og vitaminer), skjer det noen fysiske og metabolske endringer i kroppen. I følge European Society for Clinical Nutrition and Metabolism (ESPEN) og British Association for Parenteral and Enteral Nutrition (BAPEN), er underernæring definert som underernæring, som forårsaker merkbare uønskede hendelser i kroppen (kroppsstørrelse og sammensetning) og kroppsfunksjoner som et resultat av utilstrekkelig eller overdreven inntak av energi, protein og andre næringsstoffer, og de beskrev det imidlertid som en patologisk tilstand som reduserer overlevelse (Lochs et al., 2006). I erklæringen publisert i 2010 av International Consensus Guideline Committee dannet av American Association for Parenteral and Enteral Nutrition (ASPEN) og ESPEN, ble underernæring omdefinert for å fremheve flere årsaker. Følgelig er underernæring delt inn i to separate overskrifter. laget; «Underernæring på grunn av sult» og «Underernæring forbundet med kroniske sykdommer» (Jensen et al., 2010). Ved kritiske sykdommer hvor det utvikles en alvorlig inflammatorisk respons, øker den katabolske hastigheten og i dette tilfellet er den først og fremst assosiert med økte cytokinnivåer (Tumor necrosis factor, TNF). Basert på dette er kakeksi definert som et ufrivillig vekttap på mer enn 6 % i løpet av de siste 6 månedene på grunn av økt katabolisme og denne situasjonen motstår matinntak (Lochs et al., 2006).
< /p >
37-40 % av de eldre kan ikke spise nok til å dekke sitt daglige energibehov, 2 av tre eldre hopper over et måltid, og denne situasjonen har blitt beskrevet som "Anorexia of aging" de siste årene (Morley , 1997). Blant faktorene som påvirker ernæringsstatus negativt, er miljøfaktorer som fysiologiske endringer som oppstår med aldring, akutte og kroniske sykdommer, tann- og munnhelseproblemer, polyfarmasi, økonomiske problemer, ikke kunne handle alene, og ikke kunne forberede seg og spise måltider har en viktig plass. I løpet av 1-2,5 år etter begynnelsen av vekttap i alderdommen, uansett årsak, øker dødeligheten med 9-38 % av denne grunn alene (Marton, 1981). I tillegg til reduksjonen i oralt matinntak, reduseres daglig veksthormonsekresjon med 29-70 % med alderen, noe som fører til sarkopeni (Corpas, 1993).
Istanbul Det medisinske fakultetet , Institutt for indremedisin, geriatri I en studie der ernæringsstatusen til eldre pasienter fulgt opp ved BD Polyclinic ble screenet med Mini Nutritional Assessment Test, ble underernæringsraten funnet å være 13 %, og risikoen for ekstra underernæring var funnet å være 31 %. Det er påvist en økning i forekomsten av depresjon, avføringsinkontinens, tap av kognitiv funksjon og fysisk avhengighet, spesielt hos de med underernæring (Saka et al., 2010). I to tverrsnittsstudier utført ved å screene eldre på et storstilt sykehjem som ligger innenfor grensene til Istanbul-provinsen i 2009 og 2010, ble underernæringsraten funnet å være 9,8 % i 2009, og risikoen for underernæring ble funnet å være 9,8 %. være ytterligere 22,8 %. En betydelig økning i forekomsten av andre geriatriske syndromer er påvist hos eldre med underernæring. I screeningen utført med 349 innbyggere i 2010 var underernæringsfrekvensen 13,5 %, og ytterligere Risikoen for underernæring ble funnet å være 33,5 %.
I en studie utført i 2010 på pasienter innlagt på sykehus ved Internal Medicine Geriatrics Clinic ved det medisinske fakultetet i Istanbul, viste frekvensen av underernæring. på tidspunktet for sykehusinnleggelse ble funnet å være 45,5 %. Det ble bestemt at varigheten av sykehusoppholdet (18,9±19,1 vs 11,3±11,3 dager, p<0,0001) og frekvensen av sykehusinfeksjon (45 % vs. 7 %, p<0,001, OR: 3,298) økte signifikant i gruppen risiko for underernæring.
I studien utført ved Hacettepe University Department of Internal Medicine Geriatrics Unit, ble risikoen for underernæring hos eldre fulgt opp i poliklinikken funnet å være 28 %. Risikoen for underernæring ble funnet å være assosiert med risikoen for depresjon, hematokrit, fastende plasmaglukose, albumin, erytrocyttsedimenteringshastighet, instrumentelle aktiviteter i dagliglivet og beinmineraltetthet (Ülger, 2010).
Verden rundt Dataene i litteraturen om dette emnet er også like. I studien utført av Kaiser MJ et al., ble underernæringsraten funnet å være 5,8 % hos eldre som bor i samfunnet, 13,8 % hos de som bor på sykehjem og 38,7 % hos de innlagte. Det ble observert en signifikant sammenheng mellom underernæring og demens og sarkopeni (Kaiser et al., 2010). Den første av studiene (NutritionDay) for å evaluere ernæringsstatusen til sykehusinnlagte pasienter, utført årlig av ESPEN, ble utført i 2006 og totalt 74000 pasienter ble skannet i 810 sentre. I følge data fra geriatriske aldersgrupper er 50-70 % av de eldre i fare for underernæring mens de er innlagt på sykehus. Denne tilstanden er mest assosiert med tap av appetitt, gastrointestinale sykdommer, kroniske sykdommer og økt katabolsk respons (Hiesmayr et al., 2009).
Forekomsten øker med aldring og sykdommer. assosiert med underernæring inkluderer kreft, depresjon og sosial isolasjon forårsaket av det, demens, hjerneslag, andre nevrologiske lidelser som fører til kognitiv svikt, og gastrointestinale og endokrine systemsykdommer. Under alle disse sykdommene oppstår muskelmassetap (sarkopeni), osteoporose, fysisk avhengighet og egenomsorgsmangel, som indirekte forverrer ernæringsstatusen ytterligere (Morley, 1997; Saka et al., 2010; Claggett, 1989; Thompson og Morris, 1991; Cabr Era et al., 2007; Wilson, 1998).
De viktigste årsakene til tap av appetitt hos eldre er sosial isolasjon, demens og depresjon, kroniske sykdommer og medisiner. Faktisk oppstår alle disse faktorene i nærvær av progressiv kognitiv svikt, og på den annen side oppstår svelgevansker etter hvert som sykdommen utvikler seg. Dette letter utviklingen av underernæring (Hays og Roberts, 2006). Etter hvert som daglige aktiviteter og instrumentelle daglige aktiviteter avtar, blir pasientene mer avhengige, depresjon utvikler seg og mengden mat som tas oralt avtar (Claggett, 1989; Cabrera et al., 2007). I studien til Ülger et al., som inkluderte 2327 pasienter innlagt på geriatrisk klinikk mellom 2002 og 2004, ble risikoen for underernæring funnet å være 27 % hos pasienter uten demens, mens denne frekvensen ble rapportert å være 37,3 % hos pasienter med demens (p < 0,001) (Ülger et al., 2010).
I tidlig stadium av demens skyldes årsakene til underernæring for det meste komorbiditeter (kroniske sykdommer, orale sykdommer). og tannhelseforstyrrelser og depresjon), mens demens i mellomstadiet begynner å bli verre ved å hoppe over måltider og ikke få tilgang til mat (økning i avhengighet) og, mer sjelden, svelgeproblemer. Ved avansert stadium av demens er det mest fremtredende problemet svelgevansker. Bortsett fra dette, i terminalfasen, kan de ikke lenger forstå å spise. De vet ikke hva de skal gjøre når det er mat i munnen og tygger den ikke, de holder den i munnen eller tar den ut.
I anbefalingene til ESPEN (European Society of Clinical Nutrition and Metabolism) publisert i 2002, bør alle personer over 65 år være ernæringsmessig bevisste. Rutinemessig screening anbefales. Lignende anbefalinger er inkludert i alle ESPEN-retningslinjer publisert i påfølgende år (Volkert et al., 2006). Innenfor rammen av avgjørelsen tatt av Europaparlamentet i 2007, ble fedme og underernæring akseptert som de viktigste folkehelseproblemene, og saken ble inkludert i EUs offisielle politiske agenda i 2008. Året 2009 har blitt erklært året for krig mot underernæring av ESPEN.
2.Grunnleggende begreper i ernæring
2.1.Energibalanse
Energien som forbrukes av personen for kjemiske hendelser i kroppen i hvile. Minimumsmengden energi kalles basal metabolic rate (hvileenergiforbruk, BET). Det varierer med høyde, vekt, kjønn og alder. Den aldersrelaterte nedgangen i basal metabolsk hastighet skyldes nedgang i muskelmasse og erstatning av muskelmasse med fettvev, som har en langsommere metabolsk hastighet. IET øker med økende metabolsk stress i nærvær av overdreven cytokinrespons på grunn av infeksjon og betennelse. Den totale energien (TET) som forbrukes av individet i løpet av dagen er lik summen av IET og aktivitetsrelatert energiforbruk (AET). Mens aktivitetsfaktoren for en aktiv person i sengen er 15–20 %, er den 20–25 % for en ambulerende person og 30–40 % for en aktiv person.
Daglig TET gjennom mat tatt oralt. En tilsvarende mengde kalorier må tas. I tillegg til det daglige energibehovet er inntaket av essensielle næringsstoffer som kreves for intracellulær metabolsk funksjon også viktig. Utilstrekkelig matinntak vil føre til vekttap (underernæring), og inntak av flere kalorier enn TET vil føre til overdreven vektøkning (fedme). Underernæring og fedme kan eksistere side om side fordi inntak av ethvert næringsstoff mindre enn nødvendig mengde kan føre til underernæring. De siste årene har forekomsten av "overvektig underernæring" hos eldre økt. Spesielt hos eldre som tidligere var overvektige og hadde en akutt sykdom, da matinntaket avtar, skjer rask muskelnedbrytning på grunn av den katabolske prosessen, og sarkopeni utvikler seg over tid. Denne tilstanden kalles sarkopenisk fedme (Li og Heber, 2012). Trykksår kan utvikles hos pasienter som er innlagt på sykehus i lengre perioder. Dessuten er overvekt en risikofaktor i denne forbindelse.
Mat brukes i konstruksjon og reparasjon av vev samt i vedlikehold av kroppsfunksjoner. Et komplett kosthold bør bestå av nok karbohydrater og fett til å dekke daglige energibehov, samt proteiner, vitaminer, sporstoffer og vann som er nødvendig for vev og metabolisme.
2.2.Karbohydrater
Karbohydrater finnes i tre former i matvarer; stivelse, sukker og cellulose (fiber). De viktigste energikildene (kalorier) for mennesker er stivelse og sukker. Cellulose absorberes ikke i mage-tarmkanalen (GI). Det gir volum til GIS-innholdet og gir passende passasje. tekstur
Les: 0
