Ikke mye, i min generasjons barndom var det fattigdom i materielle saker sammenlignet med i dag. Serverer sjokoladegodteri som gjester, ser «Black Lightning» på svart-hvitt-TV, løper rundt på banen til kvelden etter en løs ball, prøver å stryke hverandre med brushetter og aprikosfrø, får ikke sove før om morgenen pga. av gleden over nye sko kjøpt i ferien, vanlige plastsko kjøpt fra markedet.. Ser nøye på den bygde bilen, fester et tau til den tomme Turkish delight-boksen og drar den som om det var en bil, og mange andre enkle detaljer var luksus for oss og vi var fornøyde. Egg var for verdifullt til å selges i boksen, og ble spist med stor appetitt den dagen de sto på bordet. Hvis man skulle gjøre litt opprør mot materiell fattigdom, ville det blitt sagt at «den neste generasjonen av oss kjøpte brød med rasjoneringskort, eller at våre bestefedre samlet hvetekorn fra bakken under frihetskrigen, kokte biter av tørket skinn og drakk dem." mer prangende. Fedme har økt i samfunnet vårt som følge av rikelig spising/drikking, virtuelle liv/arbeid har økt takket være internetts velsignelse, grønne områder/tomme felt har viket for luksushus og kjøpesentre, og trafikken har blitt ubrukelig som enmannsbiler med mange seter fyller veiene.< br />
Som et resultat økte velstanden i materielle saker og ny fattigdom kom til syne; Vi ble fattige på tid og følelser. "Jeg har ikke tid til å gjøre/gå/lese!" Vi sa, og faktisk ble våre arbeidsplasser våre templer, våre hjem ble våre hoteller. Vi måtte jobbe hardt for å konsumere, vi hadde regninger å betale, kredittkortgjeld, brukte lån... Det vi ikke hadde var vår tid og lykke. Vi er nå ikke i stand til å gjøre aktiviteter som vi ikke kunne gjøre tidligere på grunn av mangel på materielle ressurser, på grunn av mangel på tid og manglende evne til å nyte dem.
Vår fattigdom på tid og følelser fødte til andre: vi ignorerte oss selv, vi mistet vår fysiske og åndelige helse, vår deling med vår ektefelle ble redusert, vi kunne ikke være et godt forbilde for våre barn. Våre relasjoner til slektninger/naboer/venner har forsvunnet, vårt individuelle/sosiale ansvar har blitt en byrde, vi har glemt våre menneskelige egenskaper som å smile/elske/forelske seg/hilse/spørre om ting/klage/hjelpe/takke/dele... br />
Uttrykket «jeg er ulykkelig» har blitt så vanlig at mange av oss har begynt å tenke at vi er «sosialt syke». Er hver person som sier "jeg er ulykkelig" virkelig syk?
Les: 0
