Melike var skolens usynlige, rolige jente med sin sjenerte holdning. Han var ikke som vennene sine som gjorde tusen triks for at klokken skulle ringe så vi kunne gå i friminuttene. Den første leksjonen kom, han satte seg ved skrivebordet bakerst, og han ville nesten aldri forlate plassen før skolen var slutt. Bare å se på ham fra øyekroken var nok til å gjøre ansiktet rødt hele dagen. Å svare på spørsmålene var et mareritt for ham. Ifølge ham ville hvert ord han sa bli til latter for vennene hans. Det var vanskelig i det hele tatt å komme opp til tavlen for å holde et foredrag og si navnet ditt foran en gruppe. Han ønsket ikke å bli overvåket av noen andre mens han gjorde noe. Han kunne ikke se folk i øynene og prøvde ikke å forsvare seg selv når han hadde rett. Han ønsket ikke å uttrykke seg og foretrakk å si «jeg er enig» når han ble spurt om hans mening. Da han måtte snakke offentlig, konkurrerte kroppens reaksjoner med hverandre for å gjøre ham forlegen. I slike situasjoner ville hjertet banke raskere enn vanlig og hendene skalv. Han visste ikke hvor han skulle sette hendene og armene, han svettet gjennomvåt.
Faren hans var en mann som ikke lo mye og så ut til å snakke kraftig. Moren hennes mente at datteren så ut som faren sin og valgte å ikke dvele ved problemet, men etter hvert som årene gikk ble Melike verre. Han utviklet en skolefobi på grunn av sin sjenanse og bry seg for mye om folks meninger om ham. Han sluttet på skolen før han begynte på videregående. Han mente nå at han bare skulle sitte hjemme og holde seg unna folks meninger. Ifølge ham så alle rundt ham på ham som inkompetent og stygg. Panikken hans da han dukket opp offentlig førte til mange klønete ting han ikke gjorde når han var alene.
En dag så han et intervju på TV. Alle problemene han hadde opplevd i årevis ble beskrevet én etter én, og denne situasjonen ble beskrevet som sosial fobi. Eksperten i programmet sa at problemet ville bli eliminert med samtidig arbeid av en psykolog og en psykiater. Melike delte det hun lærte med familien sin, og de bestemte seg for å løse dette problemet ved hjelp av eksperter. Melikes største sjanse var å se det TV-programmet. For i dag er disse symptomene ikke definert som en sykdom, men kun som et personlighetstrekk. r.
Sosial fobi, ikke forlegenhet
Sosial fobi er definert som en tilstand av ekstrem angst som føles i sosiale miljøer. Andre mennesker rundt, spesielt fremmede, får sosiale fobier til å oppleve ekstrem angst, rastløshet og nød. På grunn av frykten for kritikk, gir de opp å gjøre mange ting de ønsker å gjøre og aksepterer skjebnen på sin egen måte. For mange er det største marerittet faktisk å få angsten lagt merke til av andre. Å rødme og ha hendene skjelvende sett av andre er den største torturen. De velger vanligvis å rømme fra mennesker og leve et rolig liv borte fra offentligheten som en måte å rømme på. Tall for livstidsprevalens varierer mellom 3 og 13 %. Både farmakologiske og psykoterapeutiske tilnærminger er effektive i behandlingen av sosial fobi. Mens psykiateren stopper sykdommen med antidepressiva, lar psykologen personen se at de negative tankemønstrene han har skapt er urealistiske. Betydningen av positiv tenkning i sosial fobi har blitt bevist av mange studier.
Les: 0
