Angst er en grunnleggende følelse som vi alle opplever fra tid til annen. Det mobiliserer oss mot farer. Noen individer opplever denne følelsen mer intenst og på en måte som påvirker deres livskvalitet. Studier har vist at angstlidelser begynner i barndommen og at genetikk (biologisk) og foreldrenes atferd (miljø) er effektive i dannelsesprosessen.
Angstede, bekymrede barn er ekstremt følsomme for hendelsene rundt dem. De bekymrer seg for mye om det negative resultatet av problemene de møter og om dårlige ting som skjer. Hvis familier ikke kan gjenkjenne intensiteten i barnas følelser, vil de kanskje at de skal holde seg unna problemet i stedet for å finne en løsning. På denne måten, når familier handler med instinktet for beskyttelse, tar de på den ene siden barnas læringsmuligheter, og på den andre siden forsterker de unngåelsen som får angsten til å fortsette. La oss for eksempel forestille oss et barn og en familie som tror vennene deres ler av dem i parken og føler seg utenfor på grunn av denne situasjonen. Hvis familien umiddelbart ber barna om å holde seg unna og ikke gå i parken, tilbyr de en forhastet og skadelig (angstøkende) løsning. I stedet bør man begynne med å lytte nøye til hva han/hun føler og følge følelsen han/hun opplever (empatisk holdning). Det andre trinnet bør være å be ham om å teste hendelsen som forårsaket hans ekskludering og hans tolkning av denne situasjonen (jeg er ekskludert). Barnet, som allerede har forklart sin angst, vil være i stand til å tenke mer realistisk når det roer seg. I dette tilfellet vil det å be barnet leke igjen med vennene sine og teste om de samme tingene vil skje, gi barnet muligheten til å lære. Husk at angst er en følelse som øker jo mer du unngår den.
Å lære barna våre å møte angst og vurdere årsakene til denne følelsen er en av familiens hovedoppgaver. Hold deg frisk...
Les: 0
