Vi pendler alle til jobb eller et sted hver dag og tilbringer tid i bytrafikken. Jeg ville dele med deg en hendelse som skjedde med meg. Mens jeg kjørte i en travel gate for å gå til arbeidsplassen min, kom jeg over en kvinnelig sjåfør som ikke kunne starte bilen sin i lyskrysset og prøvde å starte den i panikk. Trafikken var ganske stor, og hornene og ropene fra den sinte mengden som ventet bak var skurrende. Det minnet meg om frykten for trafikklys da jeg stjal bilen fra faren min. Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før, stoppet bilen, gikk bort til damen og tilbød hjelp. Midt i tutingen fra den sinte folkemengdens horn, gikk han ut av bilen og gikk til fortauet ved siden av. Ansiktet hans var rødt og svett av stress. Jeg klarte å trekke bilen hans over til fortauskanten et lite stykke unna. Jeg sier at jeg lyktes fordi bilen var en modell jeg ikke var vant til. Publikum så på meg som om de var én og nå var de to. Dessverre kunne jeg også høre merkelige forbannelser. Denne gangen sto bilen min igjen på torget og alt sinnet ble rettet mot meg. Det gjorde ikke noe at jeg gjorde dette for å hjelpe. I mellomtiden var det grønne lyset i ferd med å gå ut, og publikum bak ble veldig sinte. Bare en gammel mann smilte og så på oss rolig. Så gikk jeg til damen som var veldig lei meg og mens jeg snakket med henne kom også onkelen. Vår person sa: «Jeg er en utålmodig jente.» Uansett, tusen takk, og etter å ha bannet mye, dro jeg. Så begynte jeg å tenke: På hvilket tidspunkt gikk vi på akkord med vår hjelpsomhet? Når ble vi så sinte? Ok, kanskje folkene våre bak oss også hadde litt å ta igjen, men var det ikke en annen måte å uttrykke dette på uten å bli sint, rope eller banne (?)...
Når sinne kommer, eldste pleide å si at visdom forsvinner. Det er som om det er en foss inni oss og vi kan ikke stoppe den fossen. Så hva kan vi gjøre? Er det noen som aldri blir sint, eller i så fall hvor frisk er han? Det vi trenger å forstå er å ikke bli sint i det hele tatt... Selv om sinnet vi reflekterer i trafikken, på gaten, på arbeidsplassen gir litt helbredelse, tapper det aldri ut den underliggende sumpen. Vi kan aldri bli kvitt myggen i sumpen. Vårt sinne endrer bare mål, denne situasjonen skjer ofte i familien. Barna dine, som følger deg, begynner å sette det i praksis i sitt eget liv. De beveger seg også fremover ved å finne nye områder for å reflektere sinnet deres, kanskje gjennom jevnaldrende mobbing.
Undertrykt sinne kan manifestere seg i et helt annet spekter, fra depresjon til panikkanfall. Kroppen vår får selvfølgelig også sin del av dette. Du kan falle inn i et depressivt humør som forårsaker smerte, og reduserer livskvaliteten din. Nå har du nye grunner til å føle sinne.
For det første er det nyttig å begynne med å akseptere at denne følelsen er normal. Problemer løses ikke når sinne undertrykkes eller reflekteres. Vi utsetter den uunngåelige virkeligheten som vi må møte. Det er nødvendig å analysere nøye i hvilke situasjoner vi opplever dette. Er aggressive holdninger og hyppig sinne vår måte å håndtere enhver situasjon på? Det har blitt fastslått at aggressive mennesker prøver å dominere forholdet til andre, og hvis de lykkes med dette, har de en tendens til å føle at de har løst problemene sine.
Friske mennesker kan uttrykke sinne, lykke og kjærlighet i passende omgivelser. Det er en person som kan vise det med et passende uttrykk og gjøre det med integriteten til seg selv …
Med kjærlighet….
p>
Les: 0
