Tilgivelse er et konsept som er lett å si, men vanskelig å implementere. Det vi har vært gjennom som en ild som brenner inni oss, hva som er blitt gjort mot oss, urettferdigheter...
De står på siden av tankene våre. "Jeg skulle ønske jeg kunne hevne meg en dag, hvis tiden kommer." vi forventer. Det er som en løve som venter stille og tålmodig på byttet sitt. Mysterium...
Vi vet bare at hver gang vi våkner til en ny dag, er det en hendelse/person som eksisterer der, som vi må spare litt av energien vår for, som opptar oss i tankene våre... Faktisk spiser vi fra sjelen vår, noe.
Så når vi ser på den personen, skader vi den personen eller påfører vi oss selv den største skaden? hvis vi kunne forstå det klart.
En indre rastløshet, en søken...
Hvor mye kan en ting til for å oppta tankene våre i dette vanskelige livet være til nytte for oss?
Så, er tilgivelse så lett? Bør alle, alt tilgis?
Paul Coelho, forfatter av det berømte verket Alkymisten, sier; «Tilgi, men glem aldri, ellers vil du bli såret igjen. Tilgivelse endrer perspektivet ditt, og det å glemme gjør at du mister leksjonen.»
Det er faktisk akkurat det vi prøver å si. Alle menneskene du blir fornærmet av, som får deg til å føle deg dårlig, er faktisk som krefter som lenker håndleddene dine og trekker deg under jorden. . Det ville være et stort skritt for deg å reise deg.
Det lar deg se verden og livet fra et annet perspektiv. Faktisk lar det oss se mulighetene som ligger foran øynene våre og som kan gjøre oss i stand til å gå inn i en ny æra i livene våre.
Tilgivelse er den beste gaven du kan gi deg selv. Det handler om å frigjøre sinnet. Du trenger ikke lenger å vente i bakhold. Og nå kan du bruke energien din mer effektivt.
Hva med å glemme?
Vi mener ikke å glemme, å ignorere. Å glemme, å late som om det ikke skjedde vil føre til at du gjør den samme feilen om og om igjen og ikke kan komme deg ut av hullet du skapte.
Tilgivelse er ikke å glemme.
< br /> Å glemme betyr heller ikke tilgivelse.
Tilgivelse fører med seg bitterheten og søtheten ved å akseptere hva som enn skjedde. Minnene holder seg på plass, men de gjør ikke like vondt som før. Når det kommer til tankene, kanskje et "Ah!"
Å glemme er som å si at ingenting som dette har skjedd i livet ditt. Det oppfører seg som om det aldri har skjedd. Det er å flykte. Det er å bli kvitt smerte og vonde følelser. Vi ønsker ikke å huske i tider som disse. "La noe skje, og jeg vil glemme det jeg har vært gjennom." vi sier. "Finnes det ikke noen medisin?" vi går lege for lege. "Jeg vil bare lukke øynene og åpne dem, så er det over." Vi vil. Fordi det gjør vondt å huske.
"Vel, hvor langt kan vi løpe?"
"Hvor langt kan pusten vår bære disse byrdene?"
«På ett sted Vil vi ikke bli slitne?»
Det er da vi stopper og blir slitne, faren starter mest. Uansett hva som skjer, befinner vi oss i samme feil igjen. Det hullet har trukket oss inn igjen. «La alle behandle meg som de vil, og jeg vil tilgi dem. Vil det skje?" Det ser ut til at vi hører deg si.
Hva skjer når du ikke tilgir? Å våkne hver morgen med den samme smerten, det samme sinnet og ikke nyte noe vil gjøre livet så meningsfullt?
Faktisk er det å ikke tilgi en urettferdighet for oss selv, ikke for personen eller menneskene vi hater. Det er noe som påvirker vår mentale og fysiske helse negativt dag for dag, som en kran som drypper dråpe for dråpe og fyller et stort basseng. Blodtrykk, diabetes, migrene, kroniske smerter av ukjent opprinnelse... Det er en krig vi fører mot oss selv! Vi kan ikke kjenne den andre siden, men vi vet at du veldig godt kjenner skaden din side har tatt.
Tenk deg at det å kunne tilgi frigjør deg fra alle dine byrder og bryter dine lenker og blir gratis. Hjertet ditt er et fritt liv, "Ah!" Det må bety mer enn et helt liv sammen med deg. Kom igjen. "Tilgi..." ikke for ham, men for deg selv.
Les: 0
