Det hele startet med at jeg skjønte at jeg ikke ville bli psykoanalysert. Så det er noe i fortiden min som jeg ikke vil vite. Egentlig vil jeg ikke vite det. Hukommelsen min er heller ikke dårlig. Jeg må innrømme for meg selv at det skjedde. Men det gjør så vondt når jeg tenker på han. Problemet er ikke at jeg ikke kan huske den tingen, men at det gjør så vondt når jeg husker det." , når han sier at han ikke vil snakke, hører jeg ham si "Jeg er ikke klar for dette stedet ennå, det gjør så vondt", stille, og jeg stopper alltid opp og venter med stor tålmodighet...
Egentlig er jeg ingen terapeut som sitter fast i fortiden. Jeg lytter stort sett til nåtiden i klientens ord. ... ... han ser på hva han gjorde i dag.... Jeg prøver å få ham til å innse hva han gjorde i dag. Men noen ganger blir vi sittende fast i en ond sirkel. Den onde sirkelen som oppstår i livet har begynt å skje mellom oss begge i terapi Først, som Yalom sa, ser vi på hva som skjedde mellom oss to. Hvis klienten min forstår hva som skjer, men ikke kan komme ut av den stemningen, følelsesmessige tilstanden
så kommer det ned til det... så forbi... så er det behov for å reise til fortidens sår... Da vet jeg at det gjør vondt... så veldig rolig... med stor tålmodighet, så begynner reisen til smerte så raskt han vil ... og så åpnes hjertets sår sakte ... og transformasjon finner kun sted ved å konfrontere fortiden ... og det slutter først når smerten går gjennom deg ...
p>
Les: 0
