Mødre og fedre, vet at vi er rollemodeller for barna våre enten vi vil eller ikke. De imiterer oss de første årene av livet og bygger videre på det de lærer av oss. Selv om de tar eget initiativ etter ungdomsårene, tenker og handler de på dette grunnlaget («Å være en mann på din alder», «Jeg led mye av deg! Mine barndomsminner» og «Å være i fred med barndomsminner» kan være les).
I lys av denne informasjonen kan det sies at "våre barn er som våre refleksjoner i speilet". Hvis det ikke er noen sykdomsdiagnose (som «atferdsforstyrrelse») laget av en kollega av meg som er barne- og ungdomspsykiater, og barnet vårt er et friskt individ, ville det være hensiktsmessig å se tilbake på oss selv når man stiller spørsmål ved en negativ atferd /holdning vi ser hos ham/henne.
“Sønnen min. Hvorfor stjeler han penger fra morens veske og stjeler fra butikkens safe når han får sjansen? Svaret på spørsmålet kan være: "Denne situasjonen skjer med meg i mitt forretningsliv på grunn av årsaker som å ta for mye penger fra kundene mine, bruke falske vekter eller unndra skatt." Fordi jeg løy til min far, min klient, min nabo…?" Det kan være en sunnere tilnærming å spørre oss selv.
I stedet for å bli sint ved å si: "Hvorfor respekterer dette barnet meg som forelder og gjør det motsatte av det jeg sier på tross?", spør, «Hva slags barn gjorde jeg mot min mor/far at dette barnet behandler meg slik?» kan lede oss til en løsning.
I stedet for å bli opprørt ved å si «Han har blitt voksen og hans tendens til vold har økt, hvis han ikke skammet seg, vil han slå meg", "Disse tingene skjedde med meg fordi jeg rakte opp hånden min mot min kone/barn/nabo... Jeg burde be om unnskyldning til menneskene jeg brukte vold mot og angre.» Det kan være mer fordelaktig å implementere løsningen «slik at barnet mitt holder seg unna vold».
Konklusjonen er at man bør si «ikke spis honning» før man spiser honning.
Les: 0
