Det er 5 kjærlighetsspråk i henhold til en klassifisering. Bekreftende ord, kvalitetstid, tjenestehandlinger, å motta gaver, fysisk berøring. Innenfor denne klassifiseringen kan en person oppdage i hvilket område han/hun er lykkeligere ved behandling.
Språket jeg ønsker å fokusere på er fysisk kontakt. Spesielt uttrykkene til foreldre jeg møter fra tid til annen om berøring. Jeg ser sjelden mødre som ikke liker å ta på barna sine. De liker ikke taktilitet, ikke bare mot barnet sitt, men også generelt. Den personen, på en eller annen måte på grunn av sin oppvekst, liker ikke å ha veldig nære forhold til mennesker. Generelt kan de være noe harde og fjerne mennesker. Men det jeg setter mest pris på er deres evne til å uttrykke denne situasjonen veldig tydelig og ærlig. For det er ikke lett å si at jeg ikke liker å ta på barnet mitt. Jeg vet at det ikke var en ondsinnet oppførsel på noen måte. Jeg er imidlertid også redd for at fraværet av denne kontakten, som er den grunnleggende byggesteinen for sikker tilknytning, vil skape en svakhet i forholdet i fremtiden.
Sikker tilknytning støttes av øyne, stemme og hud. Systemet en baby trenger består av akkurat disse. Og jo mer balansert det er, jo vakrere blir det. Det er mange barn oppdratt av en generasjon som ikke kan klemme, bry seg eller snakke. Og barn føler mangelen på følelsesmessig tilfredsstillelse de opplever mer når de ser vennenes nære forhold til familiene sine.
En scene forlater meg aldri. Barnet, som kommer på døren til skolen sammen med moren, blir raskt forlatt og moren går med et farvel-uttrykk. Så kommer klassekameraten med moren og de kysser og klemmer moren hans og sier farvel. Det andre barnet, som ser på denne situasjonen, snur seg plutselig mot vennens mor og sier: «Kan du klemme meg også?»
Noen ting må tas tak i. Forelderen hans har kanskje aldri klemt ham eller aldri uttrykt kjærlighet. Til syvende og sist bruker alle foreldre det de vet og ser. En del av oss kan også forstå dem. Men denne forståelsen kan ikke være en unnskyldning for vår egen oppførsel. Min mor og far var slik, og når vi får beskjed om hva vi skal gjøre, kan vi ikke gjøre det, vi kommer i en vanskeligere situasjon enn de foreldrene. For det er en stor urettferdighet å si dette i en tid hvor det er så mange muligheter og ressurser. Lys vil skje.
Som alltid fører vår vei til bevissthet igjen. Før hele denne prosessen vil våre kognitive prosesser være sunne slik at vi kan være klar over at ting er annerledes eller endrer seg.
Les: 0
