3.1. SUBSTANSAVHENGIGHET
Alkohol, tobakk, heroin og mange andre rusmidler finnes i samfunnet vårt. Mens sykdom, død, lav produktivitet og kriminalitet er assosiert med narkotikaavhengighet, har det en samlet umålelig følelsesmessig og sosial kostnad. Psykologer og psykiatere definerer avhengighet som en nevropsykiatrisk lidelse preget av et tilbakevendende ønske om å fortsette å ta stoffet til tross for skadelige konsekvenser. (Goldstein og Volkow, 2002). Konkrete diagnostiske kriterier for rusmisbruk (eller narkotikaavhengighet (Camí J, Farré M 2003)) er satt i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-V) eller International Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10) og brukes til å diagnostisere avhengighet og
Avhengighet kan defineres som tap av kontroll over narkotikabruk eller oppførselen ved å søke og ta narkotika til tross for negative konsekvenser (Nestler, 2001) en nevropsykiatrisk lidelse karakterisert ved en tilbakevendende ønske om å fortsette å ta rusmidler (Goldstein & Volkow, 2002) Denne narkotikasøkende atferden er assosiert med trang og tap av kontroll (Shaffer et al., 1999) Avhengighet er et resultat av narkotikabruk og krever ofte gjentatt eksponering for narkotika. Denne prosessen er sterkt påvirket av både en persons genetiske sammensetning og den psykologiske og sosiale konteksten narkotikabruk forekommer i.
DSM-V – 2013 Generelt sett er diagnosen en rusforstyrrelse
Kriterier A: Utvikling av et stoffspesifikt syndrom på grunn av nylig inntak av et stoff.
Kriterium B: Endringer i stoffets fysiologiske effekter på sentralnervesystemet
Kriterier C : Stoffspesifikt syndrom forårsaker klinisk signifikant plager eller svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.
Kriterium D: Andre symptomer enn kan ikke tilskrives en medisinsk tilstand og er ikke bedre forklart av en annen psykisk lidelse.
3.2. DIAGNOSE AV SUBSTANSAVHENGIGHET
Generelt kan en rusmiddelavhengighet eller rusmisbruk diagnostiseres etter en grundig evaluering av en klinisk psykolog, psykiater eller autorisert alkohol- og rusrådgiver. Gjeldende diagnostiske kriterier er inkludert i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-V) (DSM V, 2013). Disse inkluderer:
Tatt i større mengder eller lenger enn tiltenkt;
Et vedvarende ønske eller mislykket forsøk på å redusere eller kontrollere bruken av stoffet/stoffet;
p>
Bruket mye tid på aktiviteter som er nødvendige for å skaffe og bruke rusmidler/stoffer eller for å komme seg etter virkningene deres;
Grå eller et sterkt ønske eller trang til å bruke stoffet/stoffet;
Repeterende bruk som resulterer i manglende oppfyllelse av viktige rolleforpliktelser på jobb, skole eller hjemme;
Fortsatt bruk til tross for vedvarende eller tilbakevendende sosiale eller mellommenneskelige problemer forårsaket eller forverret av virkningene av narkotika;
p>
Tilbaketrekking eller reduksjon av viktige sosiale, yrkesmessige eller rekreasjonsaktiviteter på grunn av narkotika-/rusbruk;
Gjentatt bruk, selv når det er fysisk farlig;
p>Potensielt medikamentindusert eller forverret Fortsatt bruk av rusmidler til tross for kunnskap om et vedvarende eller tilbakevendende fysisk eller psykisk problem;
Toleranse, definert av ett av følgende: (a) rus eller behov for en markert økt mengde av stoffet/stoffet for å oppnå ønsket effekt hørsel, (b) effekt markant redusert ved fortsatt bruk av samme mengde medikament/stoff;
Abstinens som manifestert av noen av følgende: (a) abstinenssyndrom karakteristisk for stoffet/stoffet, (b) stoffet/stoffet, tatt for å lindre eller forhindre abstinenssymptomer.
Disse 11 kriteriene inkluderer nedsatt kontroll over stoffet (kriterium 1-4 ), sosial svekkelse (kriterium 5-7), risikofylt bruk (kriterium 8-9) og farmakologiske som kriterier (kriterium 10-11) kan deles inn i undergrupper. Det skal imidlertid bemerkes at ulike typer medikamenter oppfyller ulike sett med abstinenskriterier, og derfor bør spesifikke diagnoser referere til legemiddelspesifikke sett med abstinenskriterier.
AVSNITT 4
4.1. SUBSTANSAVHENGIGHET OG BARNETRAUMER
det er rikelig med bevis (Kendler et al., 2000; Molnar et al., 2001; Nelson et al., 2006; Sinha, 2001, 2008). Eksponering for stress i barne- og ungdomsårene kan endre utviklingen av hjerneregioner som er ansvarlige for å regulere emosjonelle og atferdsmessige stressresponser, beslutningstaking, belønningsatferd og impulsivitet, inkludert prefrontal cortex (Blanco et al., 2015; Heinrichs, 2005; McCrory et al. al. , 2012; Sinha, 2008). Det kan også være interaksjoner mellom barndomstraumer og mangel på foreldrenes eller sosial støtte, mistilpassede mestringsevner og daglige stressnivåer som bidrar til rusavhengighet senere i livet (Sinha, 2001). Traumer opplevd i voksen alder er også forbundet med risiko for rusmisbruk. For eksempel rapporterer kokainavhengige individer betydelig flere typer livstidstraumer enn kokainavhengige individer (Afful et al., 2010). I tillegg avdekket studier (Miranda et al., 2002) at 60-70 % av kvinnene som ble innrullert i rusbehandling rapporterte en historie med partnervold der rusmidler kunne brukes som mestringsmetode (Lincoln et al., 2006). Imidlertid er det solide bevis på en sammenheng mellom krigsrelatert posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og påfølgende rusmisbruk (Bremner et al., 1996; Davis og Wood, 1999; McFall et al., 1991; Seal et al. , 2012). I tillegg er komorbiditeten til PTSD og rusmiddelbruk ekstraordinært høy (Brady et al., 2004), spesielt opioidavhengighet (Fareed et al., 2013). traumatisk hendelse Som PTSD (American Psychiatric Association, 2013; Reddy, 2013) har bevist, kan kronisk stress utløse kronisk stress, som medisiner ofte brukes for å flykte fra plagsomme følelser og traumatiske minner (Brady et al., 2004). Denne hypotesen kan utvides til å inkludere traumeoverlevende som kommer seg fra traumer uten en klinisk diagnose av PTSD og deretter begynner å bruke medisiner for å takle ikke-traumatiske plager i dagliglivet, noe som fører til en syklus av avhengighet (Bremner et al., 1996; Charney et al., 1993). ).
Les: 0
