Foreldre blir ofte rådet og vektlagt til å sette grenser for barna sine. Vi ser at individets selvkontroll, ansvarsbevissthet og tilknytning til virkeligheten utvikler seg sunnere i bomiljøer der reglene er klare og tydelige, sammenlignet med miljøer der det ikke er det.
Den åndelige grensen er der "jeg" slutter og "annet" begynner. Det er en naturlig del av utviklingen. Det er en linje som skiller meg og den andre, selv om den ikke er synlig, den kjennes, føles og antas. Det er en dynamisk struktur som begynner med forholdet mellom babyen og omsorgspersonen og sprer seg gjennom livet, læres, strekkes og transformeres.
Åndelighet er et flerlags og flerdimensjonalt fenomen som ikke er avhengig av en enkelt faktor. Åndelige grenser er bare én dimensjon og er et psykologisk behov. Det er måten å vite hvem du er. Fordi mennesket er et sosialt vesen. Han former seg ved å se hva slags person han er i øynene til omsorgspersonen sin. Spesielt i de første leveårene er sammenkoblingen intens. Babyen og omsorgspersonen er i et åndelig bånd. I en tidlig alder føler menneskebarnet verden det er født inn i som om det var en forlengelse av seg selv. Han er i en kraftig, grandiose illusjon som «Moren min eksisterer fordi jeg er». Men livet består ikke bare av det riket han antar. Når han vokser opp, vil han bevege seg bort fra å se figurene han lever med i åndelig adhesjon som forlengelser av seg selv. For dannelsen av selvet må det være atskilt fra tilstanden av å være alene, fra sammenvevningen av følelser, følelser og sinn. Igangsetting, vedlikehold og forsterkning av åndelig adskillelse er mulig ved at de voksne rundt dem tydelig sier hva som er tillatt og ikke, hva som er passende og ikke. Grensen satt av forelderen gjør at barnet føler seg blokkert. Når det presenteres på en tydelig og balansert måte, opplever barnet en følelse av å bli misbrukt.Dette er ikke dårlig, tvert imot, det får det til å vokse opp steg for steg. Han møter det faktum at ikke alt i livet kan bli som han ønsker, og han lærer å tolerere hindringen og utvikle toleranse for deprivasjonen som følger med hindringen. Barndom og ungdom er perioder hvor vi samtidig ønsker å prøve og oppdage ting og føler behov for foreldres godkjenning. Ønsker er intense, men det er mulig å realisere dem alle. Det er ikke berømmelse. Ublokkerte ønsker og uforbudte ønsker legger press på barnet og den unge over tid. Fordi en del av det å eksistere i livet krever å møte skuffelser. En person som oppfyller alle sine ønsker vil verken ha en realistisk oppfatning av seg selv eller verden, og vil oppleve skuffelse mer intenst og alvorligere enn det faktisk er.
Â
En sunn måte å eksistere i fellesskapet er å holde seg til åndelige grenser. I tillegg til å vite hvor ens egne grenser begynner og slutter, må den enkelte også kjenne og respektere den andres grenser. Tenk på at i fellesskap som er sammenvevd og hvor det annerledes og det andre ikke er tillatt, blir det vanskelig å gjøre seg selv autonom, å gjøre sin stemme hørt, å hevde seg. En person som opplever angst for selvåpenbaring, beveger seg bort fra kreativ tenkning, produksjon og skapelse. Hvordan kan individet eksistere der selvet ikke er tydelig? Segregering kan ikke forekomme, alle tenker likt, føler likt, å være annerledes er ikke tillatt. Hvis det ikke er separasjon, blir det vanskelig å si nei, det blir vanskelig å tenke annerledes enn andre, det blir vanskelig å si sin mening. Kort sagt, selvet og selvutviklingen og unikheten blir avbrutt.
Â
Et barn kan se konsekvensene av sin egen oppførsel takket være grensene rundt seg. Når han ikke kan kontrollere sinnet sitt og blir aggressiv, ser han konsekvensene av sine egne valg, holdninger og atferd gjennom reaksjonen fra omgivelsene, sine jevnaldrende og de voksne rundt seg. Sunne grenser satt av omgivelsene er en måte for barnet å føle trygghet og tillit. For fra barnets øyne er verden stor. Barnet begynner gradvis å bli autonomt og individualisert fra det bundne forholdet til forelderen. Foreldrestøtte er ikke begrenset til bare oppmuntring, det betyr også å formidle til barnet kjennetegn ved miljøet og hva som er passende og ikke. Foreldre er forsiktige med situasjoner som kan true deres egen sikkerhet, advarer dem og forhindrer dem om nødvendig. På denne måten kjenner barnet størrelsen på hagen det skal vandre i, føler seg komfortabel, utforsker, tar på og undersøker så mye det kan. La oss anta at barnet blir forvirret og ikke vet hva det skal tro når overdreven toleranse eller ubalansert sinne vises overfor atferd som kan ha farlige konsekvenser.
Â
T� Til tross for viktigheten er det ikke alltid en enkel handling for foreldrene å sette grenser. Foreldre opplever vanskelighetene med å ta avgjørelser og valg blant ulike spørsmål. Han bekymrer seg for om han kjeder barnet sitt med regler og grenser, om han er for regelbasert, om han klager over å være myk og om han ikke klarer å etablere autoritet. Disse bekymringene er å gi barnet det meste av det de følte seg fratatt da de var små, og for å unngå å skuffe barnet. Disse indre stemmene må imidlertid kontrolleres og grensene må være klare. Det er for barnets skyld. Når barnet innser de psykologiske grensene for seg selv og sitt miljø, vil verden være et trygt og fredelig sted for det å utforske.
Â
Les: 0
