Noen ganger utvikler barn kognitivt, fysisk, språk og andre områder under det nivået som forventes for deres alder. Som tidlige barndomseksperter som vet hva disse utviklingsferdighetene er og utdanning/terapimetoder, planlegger vi prosessen og planlegger øktene. Mens du jobber med barn med spesielle behov. Man tror ofte at man som spesialist vil lære barnet noen utviklingsferdigheter som man mener er "mangelfulle". Så når du vurderer det fra barnets og pedagogens/terapeutens perspektiv, starter en læringsprosess, ja. Så hva slags læringsprosess er det? Eller hvordan kan vi ramme denne læringsprosessen?
Det er nå uunngåelig for meg å beskrive en frigjørende læringsprosess som rammer en vellykket rehabiliteringsprosess utover kjente utviklingsmilepæler og anvendte metoder. For først da vil ikke barnets læringsprosess være et spor preget av utviklingsmessig sjekklister, men vil faktisk være det "virkelige selvet".
*Kan barnet telle fra 1 til 5?
*Kan han knyte skolissene sine?
*Kan han skille farger?
*Kan han klassifisere objekter?
Disse spørsmålene kan strekke seg til hundrevis av elementer avhengig av barnets situasjon. Barn med spesielle behov, akkurat som normalt utviklende barn, er faktisk i en prosess med selvutvikling samtidig som de får kunnskap om verden. De er ikke passive mottakere av informasjon, men aktive oppdagere gitt mulighet og tid. Men på sin egen måte... I henhold til deres eget temperament...
Så, i tillegg til ekspertise og utdanning/terapiteknikker, er det noen konsepter som gjenspeiler forståelsen av forholdet til barn? Er det mulig å ha et perspektiv som kan gjøre at læringsprosessen kan oppleves som en FRIGIENDE prosess der barnet kan holde kontakten med seg selv, snarere enn en prosess der barnet er avhengig av noen instruksjoner og stimuli?
D.W. Basert på læren til en banebrytende teoretiker ved navn Winnicott, kan vi trygt si ja. Winnicott uttalte at det er felles poeng og paralleller mellom mor-spedbarn-relasjonen og terapeut-pasient-relasjonen. For i forholdet mellom disse to er læringsprosessene som gjør en person i stand til å være seg selv, befriende. Det har mye å gjøre med ici-naturen (hemmende når mor-miljøet ikke klarer å tilpasse seg barnets behov).
Barnet kan kun teste, utforske og lære omverdenen gjennom lek. Barnet gjør spontane forsøk og eksperimenter mot omverdenen gjennom sin første lekekamerat/mor og gjenstander. For en sunn selvutvikling er en voksen som følger barnet mens han gjør sine oppdagelser, aksepterer ham, forutser hans behov, er villig til å lese ledetrådene og sørger for det nødvendige trygge miljøet som kreves. Dette forholdet er av avgjørende betydning for rehabiliteringsprosessen. For det er kun gjennom dette solide og gode nok forhold at man får den indre styrken som er nødvendig for å takle bruddene, vanskelighetene, feilene eller skuffelsene som vil oppstå i fremtiden.
I en prosess utført i rehabiliteringsøyemed/ Vi snakker om et rammeverk der barnets behov forutses og anerkjennes i henhold til kompetanseområdene i økten, ytes service så mye som mulig når barnet er klart, og emosjonelle signaler. blir også lest og svart på. Vi sanser og forutsier tid og mengde når barnet er klar gjennom barnets spontane oppdagelser. På denne måten blir barnet verken fullstendig overgitt til sin egen skjebne, eller utsatt for et læringsmiljø og miljø som pålegger det mer enn det trenger og er klar for (selv med gode intensjoner)/bryter grensene.
Den andre viktige tingen konseptualisert av Winnicott er tingen er begrepene om ekte og falske selv. Kort sagt, det virkelige selvet dannes når omgivelsene kan tilpasse seg barnets behov, godkjenne dets temperament og individuelle forskjeller, og vise varme og nærhet som ikke bryter med dets grenser. Mens han forblir seg selv, etablerer han også forhold til omverdenen, oppdager og lærer. Men når barnet utsettes for et undervisningstempo, ferdighetsemner og rehabiliteringsprosess utover det det er klar for, utvikler det et falskt jeg der det underkaster seg ytre virkelighet, men mister kontakten med sitt sanne jeg.
Ingen av oss er perfekte. Vi kan aldri oppnå perfeksjon. Målet med et godt nok rehabiliteringsprogram er imidlertid å gjøre barnet mest mulig selvstendig. For at barnet skal bli selvstendig Den må først holde på en gjenstand utenfor. Vi, tidligbarnseksperter, kan også presentere oss som et objekt, avhengig av utviklingsnivået til barnet som kommer til oss for å få støtte. Vi leser hans ledetråder på ulike utviklingsområder og yter så mye service han trenger når han trenger det. Dermed går barnet gjennom en utviklingsutdanning/terapiprosess der det kan være sitt sanne jeg i et godt nok utdannings/terapimiljø - i et forhold til en god nok spesialist.
Det er umulig å være med barnet og overvåke det til enhver tid og i alle situasjoner. Men over tid blir vår solid-sterk-trygt-aksepterende holdning internalisert av barnet. Over tid internaliserer barnet vårt ønske om å lære. Han blir en aktiv lærer av omverdenen og hans utviklingsreise. I tillegg til alle ferdighetene som tilegnes, er det nettopp dette et godt nok rehabiliteringsprogram bør være essensielt for: BARNET Å HAR EN FØLELSE AV DOMINANS OVER KUNNSKAP OG OBJEKTER.
Men en god nok rehabilitering. programog En prosess der barnet kan etablere kontakt med sin indre virkelighet og samtidig lære om omverdenen innenfor en ramme der barnets omgivelser skapes. I et miljø som tilpasser seg barnets følelse, sansning, emosjon og erkjennelse, og tilbyr et program og miljø som inkluderer aktiviteter som barnet kan tåle følelsesmessig når det er klart, LÆRER barnet og blir seg selv mens det lærer ABSTRAKT skjer, blir GRATIS.
Les: 0
