Hei alle sammen. I denne artikkelen vil jeg gjerne snakke med deg om tap og våre følelsesmessige reaksjoner på disse tapene.
Ordene jeg hørte fra mange av mine klienter og folk rundt meg som et resultat av jordskjelvene vi nylig opplevde var: «Hvordan skal vi fortsette fra nå av? Hvordan normaliserer vi? Det føles skyldig å være lykkelig som før.»
Selv om mange av oss har vendt tilbake til hverdagen etter jordskjelvet, antar jeg at disse spørsmålene alltid sliter i bakhodet. Ja, ingenting blir det samme igjen. Ingenting trenger imidlertid å være verre enn før.
Når vi opplever en hendelse som overskrider vår kognitive og emosjonelle kapasitet, begynner vi å aktivere ulike mekanismer som vil tilpasse seg det fysisk og mentalt. Våre reaksjoner er noen ganger bevisste og noen ganger ubevisste. Det viktige er å innse at det ikke er noe spesifikt mønster av reaksjonene våre i slike situasjoner, og at hver reaksjon er like unik som fingeravtrykkene våre.
Ja, det er et sted vi går tilbake til vår "normale" livet mens mennesker som har opplevd en traumatisk hendelse sliter med å holde på livet, kan utløse skyldfølelse. Vi bør imidlertid også vurdere dette: Ingen som har opplevd et jordskjelv på nært hold opplever angst, depresjon og traumesymptomer hvert sekund. Det er også en feil å plassere opplevelsene til disse menneskene på et fast sted spesifikt for jordskjelv. En slik tilnærming får oss til å se livene til mennesker som har hatt en traumatisk opplevelse som utelukkende bestående av dette traumet, og det gir et bedre syn på øyeblikkene når motivasjonen for å fortsette å leve er mangfoldig. Noen ganger er det også mulig å ikke gi et spesifikt svar som er knyttet til en bestemt hendelse. Det viktige på dette tidspunktet er å se hvor nyttige disse reaksjonene er for individets kognitive og emosjonelle mestring og tilpasning til livet sitt på et funksjonelt punkt.
Les: 0
