Skmisse… Sykdom…. Død….. Økonomiske vanskeligheter… eller mange lignende årsaker.
Og barnehjemmet…
Da jeg kom inn, kom mange barn løpende til meg. Noen klemte meg, noen ville vite hvorfor jeg var der. Jeg fortalte dem at jeg ville tilbringe tid med dem i en viss periode innenfor rammen av et prosjekt. Det var ikke noe galt med gleden deres. Først møtte jeg lærerne deres. Det var folk foran meg som var viet til arbeidet sitt. De var smilende og omsorgsfulle. Jeg møtte barna en etter en. 15 barn i alderen 7 eller 8 har lett tilpasset seg denne nye situasjonen. Bortsett fra én.
Den første dagen jeg dro til institusjonen sa Umut bare navnet sitt og gikk til rommet sitt. Hver gang han så meg så han bort. Denne mystiske lille mannen må ha noe å fortelle. Han kunne fortelle om skolen sin, vennene sine, Pokémon som de andre, men vi klarte aldri å snakke sammen. Han unngikk å snakke. Han foretrakk å se oss fra vinduet i stedet for å delta i kampene. Informasjonen jeg fikk fra lærerne deres overrasket meg ikke. Han var den mest suksessrike studenten i klassen sin og hadde grader i idrettene han var interessert i. Han mistet moren sin i en ulykke. Han hadde heller aldri sett faren sin. Han la så mye smerte i den lille kroppen sin, men han ga seg ikke. "Han er vellykket og har fremtidsrettede mål," sa læreren hans. Jeg trodde kanskje han ville være interessert hvis vi snakket om disse, men forgjeves.
Institusjonen delte ut små lommepenger hver mandag. Dagen de mottok godtgjørelsen var en helligdag for dem. Noen løp til matbutikken og brukte alle pengene sine, mens andre delte maten de kjøpte med vennene sine. De tenkte på hva de skulle kjøpe for de lommepengene hele uken.
En av de dagene kom tre barn løpende til meg.
- Fortell meg...
- Nei, du forteller meg
- ?
- Søster Umut kommer til deg, men hun skammer seg...
- Jeg sa at hun ikke skulle skamme seg, selvfølgelig hun burde komme.
Umut dukket sjenert opp ved siden av meg. Han kunne ikke se på ansiktet mitt. Det var noe han gjemte bak ryggen. Jeg så. Han kjøpte meg en rød rose med alle lommepengene sine. Det var den beste gaven jeg noen gang hadde fått, men han brukte alle lommepengene sine på den rosen. Han måtte vente en uke på alt han ville kjøpe.
– Vel, vi får lommepenger hver uke. Han sa: "Dette er ditt."
Den rosen var det mest meningsfulle. Han uttrykte stille mange ting som han ikke kunne uttrykke. Som alle vennene deres...
De deler lignende bakgrunn, deres alder, gleder og sorger, men de er alene i seg selv. De er barn, men de er individer langt fra barndommen.
De har små, men store hjerter som vet hvordan de skal være glade for en liten ting i stedet for å klage på alt. De gjør ikke det de vet er galt. Det er ikke noe slikt som å gjøre det på tross.
Det er så mange barn som tørker kinnene når moren deres kysser dem og er ukomfortable med denne oppmerksomheten. Han som ser på moren sin med hat. Disse barna klager imidlertid ikke over kjærlighet, men over mangel på kjærlighet. De dør etter å kalle hver kvinne de ser "mor" og hver mann de ser "far". Det er ikke det at deres behov for kjærlighet og hengivenhet er større enn jevnaldrende. Fordi den ikke mates nok. Det var ikke noens valg å bli født. Selv om de ser små ut og blir tvunget til å oppføre seg som store mennesker...
Dette er en liten detalj for de fleste av dere, kanskje det som står her lurer på hva vi kaller kjærlighet. Dette konseptet, som er verdiløst for deg, men som har vital verdi for dem, er håndgripelig og usynlig. Hvis du går, vil du møte mange barn som er glade for å få besøk. Ingen av dem vil tørke av kinnene når du kysser dem. Ingen av dem vil vende seg til det andre kinnet.
Les: 0
