Hvis vi ønsker å forstå et barn og utforske hans/hennes verden, er det den beste måten å se på spillene han spiller og bildene han tegner. For det meste av tiden kan ikke barn uttrykke seg med meningsfulle setninger som oss voksne, men barn kan uttrykke seg ved å male og lage spill. I Elmalı-saken, som vi alle følger nøye med med sorg, var vi vitne til hvor mye bildene kan fortelle oss på bildene laget av barna. Som eksperter på denne bransjen så og kommenterte vi litt mer og samtidig var vi veldig opprørte. Lek og maling er områder der barn kan vise oss sine erfaringer som de noen ganger ikke kan uttrykke, ikke kan uttrykke eller er bekymret for å uttrykke, og noen ganger kaster de inn underbevisstheten. Mange problemer kan oppleves i barndommen. For eksempel kan mange barndomsproblemer som søskensjalusi, fobier, separasjonsangst, sorgprosesser, manglende selvtillit, toaletttrening, traumer, overgrep forstås og behandles ved å jobbe med maling og spill. Spillene utføres i et leketerapirom på en annen måte enn lekene som spilles hjemme. Mange leker, symboler, fargestifter, papirer og bøker nøye utvalgt for alle slags behov eller problemer til barn er tilgjengelig i leketerapirommet. Barnet er noen ganger helt fritt i henhold til problemstillingen som familien har med seg i leketerapirommet, og mens barnets spill analyseres med forståelse for ubetinget aksept, avholdes noen ganger en strukturert leketerapiøkt. Valget av dette varierer etter dynamikken til barnet og årsakene til å være i terapi. Etter et forsamtale med barnets omsorgspersoner, det tas detaljert informasjon og anamnese, igangsettes barnet i leketerapi dersom det anses hensiktsmessig. Støtte fra omsorgspersoner er svært viktig i leketerapiprosessen. Som oftest får familien også lekser og bedt om å spille spill hjemme og ta med observasjonene til neste økt. Denne prosessen, inkludert familier, kalles filial terapi. «Filial Therapy» styrker foreldre-barn-relasjonen ved å bruke spillet. Filial terapi er en psykoutdanning som brukes til omsorgspersoner og barn i alderen 3-11 år og utviklet for å forstå barnet. Det er en eksemplarisk tilnærming. Takket være denne tilnærmingen lærer omsorgspersoner å spille terapeutiske spill med barnet, å forstå hva barnet ønsker å fortelle i leken, å fordype seg i barnets indre verden, å følge utviklingen til barnet og å etablere et bedre forhold. med barnet samtidig. Barnet på sin side lærer å uttrykke følelsene sine bedre, utvikle problemløsningsevner og øke selvtilliten. Barnets alder er svært viktig med tanke på å følge den kognitive, språklige, emosjonelle og sosiale utviklingen til barnet og tolke spillene det spiller og bildene han tegner. Mens man lager et maleri, blir det gitt spådommer om maleriene, tatt i betraktning den kronologiske tegnehistorien i henhold til hvilken linjeperiode det er i. Samtidig, hvis det er et etterretningsutviklingsproblem, blir bilder og spill profesjonelt inkludert i prosessen, tatt i betraktning alle slike faktorer. Det er mange måter å analysere bilder på. Motivet for bildet som skal tegnes av spesialisten bestemmes i henhold til barnets problem eller emnet som skal bestemmes. Mange detaljer som fargene som brukes, bruk av viskelær, penner, papirhåndtak, papirretning og så videre er viktige i bildeanalyse. Hver detalj har en mening, men det ville være feil å si at bilder alene er nok til å virkelig finne problemet. Bilder er bare en teknikk som brukes for å gi mening ut av dem på en mer funksjonell måte. Winnicott, en av barnepsykologiens doyens, sier at barnet ikke leker eller tegner tilfeldig med bildene han tegner og lekene han velger å leke med. Overgangsobjektene som barnet setter i stedet er viktige for oss, spesielt når barnet er skilt fra omsorgspersonen, fordi det som reflekterer over disse overgangsobjektene senere vil bli inkludert. Det er viktig å gjøre denne refleksjonen sunn. Å følge denne prosessen i barndommen av en spesialist forhindrer prosessen fra å bli overvunnet på en sunn måte og forhindrer at barnet blir fikset i de psykoseksuelle stadiene til barnet i voksen alder og forårsaker patologi. Yalom, det ledende navnet på eksistensiell psykoterapi, uttrykte at våre barndomsliv veileder oss voksne på en veldig meningsfull måte med disse ordene: "Faktisk er vi alle mennesker som prøver å oppføre oss som normalt...". På dette tidspunktet Det har også blitt understreket av mange terapeuter og psykiatere at virkningen av aldersgruppen 3,5 - 6 år på voksenlivet ikke kan benektes. Vi opplever alle våre første barndomstraumer når vi kommer ut av mors mage, og deretter når vi møter faren, "den andre", som tilsvarer rundt 4 års alderen.
For å oppsummere, bruk av terapeutiske leke- og maleteknikker i arbeid med barn åpner for oss, ekspertene, for å avsløre barnets assosiasjoner og forstå det ubevisste. Barnet uttrykker sine fantasier, ønsker og faktisk opplevelser på en symbolsk måte gjennom spill og bilder. Akkurat som voksne tar med seg til øktene sine i drømmene sine, ser vi at barn bringer mange assosiasjoner til ulike elementer i leken. Disse arkaiske og symbolske formene for denne representasjonen som barnet avslører i lek og maleri er knyttet til den primitive mekanismen. Barnet setter disse ut i livet i stedet for å snakke i spill og bilder. Den erstatter ord med handling, som faktisk erstatter tanker. Kunstterapi med voksne tar plassen for mitt arbeid med barn. I kunstterapi er vi frie og spontane, akkurat som vi var i barndommen. Vi legger fritt ut på reisen fra omverdenen til vårt indre. Når vi for eksempel jobber med dans og bevegelse, beveger vi oss og holder en rytme uten å bekymre oss om «Jeg lurer på om noen vil si noe» som i vår barndom. Vi har blitt så fremmedgjorte fra barndommen at vi faktisk har glemt førstespråket vårt, «bevegelsen». Vi glemte å åpne armene når vi sa «Leve» som før i tiden når vi var glade, å gråte fritt når vi var lei oss, og senke skuldrene når vi sa nei. Nå dingler hendene og armene våre bare ned, som om de var kledd i kroppsrustning, som om de hadde sverget på å ikke avsløre følelsene våre. Vi kan ikke unngå å tenke at hvis jeg gjør dette, vil jeg få skylden av andre. Vi ble stadig mer isolert fra bevegelsen og dansen som ga mening til livene våre. Vi skremte kroppen vår med stemmen til vår indre dommer som sa at du ikke burde gjøre dette. Vi ble fremmedgjort fra vår essens og mistet den naturligheten og integriteten som vi pleide å leke som barn. Vi håper å kunne lytte til det naturlige barnet i oss igjen og å avsløre vår lykkelige barn-modus nevnt i skjematerapi. med...
Les: 0
